lørdag 9. juli 2011

Gode barndomsminner




Savner Besta og Besten.
Fjorden. Kvalnesstølen. Sjøen. Det gule huset.
Huska. Plattingen. Gamlestova. Kjøkkenet til Besta.

Å se på Besta drikke ølgjær fra tefatet, og se henne slurpe i seg melkesnarken.
Å gå turer til Hovland, og få noen slanter av Besten og Besta. Å sitte i trappa og dingle med beina utenfor. Sol på plattingen, turer til Magretha, turer til Odda og Kinsarvik. Plommer, epler og moreller. Villkattene. Å sitte på kjøkkenet alene med Besta tidlig om morgenen.
Å spille kort på kvelden, eller leke under spisebordet i stua.

Å ligge under haugevis av dyner og tepper mellom Besta og Besten på deres iiiiiiskalde soverom.

Savner dem. De ble tatt bort fra meg så alt for tidlig.
Å være i fjorden, hos Besta og Besten, ja, det var det beste i mitt liv. De likte meg.

Jeg savner dem, og jeg savner Fjorden. Jeg lengter tilbake til de gode dagene her.
Hvor jeg fikk en pause. Hvor det ikke var lov å røyke overalt.
Hvor jeg kunne flykte fra virkeligheten nede ved sjøen, og i huska, og på turer langs veien.

Ja, jeg har gode barndomsminner fra Fjorden. Å, som jeg savner det!

Jeg skulle ønske jeg kunne ha opplevd en dag til med Besta.
Hvor jeg kunne få våkne opp samtidig som henne, vente på henne mens hun var leeeenge på badet,
se henne ordne frokost på kjøkkenet, få yndlingstallerkenen min, yndlingskoppen min, varm melk
med honning i. Få se henne slurpe i seg snarken og ølgjæren, se henne spise gammalosten,
mens jeg kunne spise gräddost og hennes hjemmelagede ripsgele. Få se henne lytte til nitimens andakt, før hun fyrte opp i peisen. Hun var satt. Hun hadde rutinene sine.

Kanskje det er det som er godt å tenke tilbake til?

Hun likte nok å stå på kjøkkenet… Det var der hun var mest. Ordnet frokost, middag og kvelds. Komler, stuing, koteletter, osv. Og hun satt lenge på kjøkkenet etter frokosten og heklet.
Og så satt hun i godstolen i stua, ved ovnen og strikket sokker.

Jeg savner Besta. Jeg husker ikke klemmer og slik en varme, men det var noe utrolig godt over henne. Kanskje var det tryggheten? Kanskje var jeg trygg hos Besta og Besten?
Kanskje det er derfor jeg minnes det med så gode minner?
Kanskje var det min eneste trygge havn i barndommen?

De var trygge, de var satt, de hadde sine rutiner, og du visste hvor du hadde dem hen. Du visste hva de drev med. Det var kontinuitet, stabilitet og forutsigbarhet. Det var godt å komme til Vestlandet.
Fordi vi visste hva vi kom til. Det var forutsigbarhet og trygghet.

Jeg kjente Bestas rutiner, Bestas hverdagsliv. Støvlene hennes. Matingen av villkattene som kun var der grytidlig om morgenen, og som var redd alle andre bortsett fra Besta. Drivhus-syslingen,
høstingen av moreller, plommer, tomater, og epler. Ripsgeleen.

Det gule huset i Fjorden. Med garasjen. Og den litt småskumle fossen bak garasjen.
De to skumle soverommene i andre etasje. Jeg var livredd hver gang jeg måtte sove oppe i andre etasje. Langt ned til plattingen på den ene siden, og mørkt og skummelt på det andre rommet.

Derfor fikk jeg Gamlestova. Sove alene i Gamlestova. Det ble mitt rom.
Med massevis av planter, med Jesusbildet på veggen, der Jesus er om bord i båten til det nygifte paret. Et bilde jeg har fått arvet.
Her var også albumene med de hundrevis av bilder Besta har tatt opp igjennom.

Ja, hun gav meg mitt første kamera. Og inspirerte meg til å begynne å fotografere.
Og nå er jeg sånn delvis det jeg forsiktig ville kalle en kunstfotograf. Det begynte med Besta.
Og hennes bilder av beina våre, hvor ansiktene har blitt kuttet ved halsen.
Men du har også de heldige bildene. Og standardbildene var alltid foran bilene rett før avreisen,
nede ved garasjen. Eller i bakken opp mot det flotte gule huset og den flotte store tomta.

Gamlestova. Med utsikt over Fjorden. I første etasje. På en sovesofa som ble slått ut. Stor og god plass til meg. Kanskje er dette noe som gjør minnet så godt? At jeg ble sett og hørt. Forstått og lyttet til.
At Besta og Besten lot meg få Gamlestova, fordi jeg var for redd til å sove i andre etasje?

Tryggheten, stabiliteten, kontinuiteten og forutsigbarheten. Den var god for meg.
En trygg havn, hos noen som elsket meg nok til å gi meg Gamlestova å sove på.
Alle i familien visste at jeg skulle sove der. For det var blitt mitt rom.
For det hadde Besta og Besten bestemt. De meg. Ikke rart jeg savner dem.

Gode mennesker. Med god moral. Med gode livsverdier. Privat tro, levde det ut i det stille liv.
De ba nok for oss. Og se, min søster og jeg er blitt troende.
Bestas bønner har blitt hørt, kan jeg tenke meg. Og jeg håper de andre også blir troende.

Og for og ikke glemme trappa, der vi kunne dingle med beina på utsiden av trappetrinnene.
En helt unik og spesiell trapp, med hull gjennom hvert trappetrinn.
Å, som vi elsket å leke kontor, skole og alt annet der.
Vi dinglet med beina, mens vi tegnet, klipte og limte.
Vi satt mange ganger etter hverandre i trappa, flere av oss. Søskenbarna og søsken.

Må også nevne hvordan forventningene steg når vi tok av ned de svingete veiene etter krysset til Vintertun, inn mot Odda på de smale veiene, forbi Låtefossen.
Og hvordan støyet tiltok når vi hadde passert Odda, kjørte forbi Tyssedal,
og når vi nærmet oss eplefabrikken på Sekse hadde vi ikke en eneste rolig nerve i oss.

Da vi så huset til søskenbarnet til mamma, Sjur, som bor hundre meter fra Besta,
satte vi i å synge ”mikkel rev, satt og skrev, på ei lita tavle, tavla sprakk, mikkel skvatt,
opp i pappas flosshatt”. For han kalte vi Mikkel.

Og så var det spenningen på vinterstid om vi kom oss opp den bratte og smale bakken opp til garasjen og den grå golfen til Besta og Besten. Og når vi så vidt var oppe på toppen, løp vi barna ut av bilen
og opp de hundre meterne opp til det gule huset, og inn i Bestens og Bestas armer, andpustne og svette.

Gode tider. Barndomsstunder med verdi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Setter stor pris på om du legger igjen et spor etter deg :)