mandag 10. juli 2023

 



Løvetann
Der står den – vissen, men staselig nedsunket av himmelens dråper men som en fager krans av grå hår av erfaring av levd liv Jeg plukker den med beundringsblikk jeg blåser på den de florlette frø jager vinden på vei mot nye drømmer det er så fint et øyeblikk jeg vil ha mer jeg blåser og blåser og blåser prøver å fange frøene feste de tilbake men øyeblikket er over frø kan ikke festes igjen de jager allerede nye marker taket rundt stilken strammes desperasjonen øker i knyttnevens feste jeg knuger, strammer, holder fast og … knuser jeg trykker blomsten inntil hjertet i håp om at det skal blomstre igjen jeg nekter å gi slipp det gode er for godt vil ikke slippe det er ingenting igjen frøene har forsvunnet stilken er knekt og knust det vakre har krøket sammen under presset under knokene under ønsket om å beholde holde fast Hans skritt høres først i det fjerne, nærmere, nær Hans florlette skritt over enga Han ler, humrer en lystig latter plystrer en vakker melodi gi slipp så får du holde det fast i ditt hjerte gi slipp så blir det, forblir det godt gi slipp nyt det mens det er der .. og når øyeblikket er over pust inn, og du beholder det inne i hjertet hold det varsomt mens det er der og gi slipp når tiden er inne da forblir det en solid stilk med en fager krans som kan komme igjen og igjen kjenn dets time – la det fare kjenn dets stilk og frø – la det leve da vil du leve og kjenne livets gave da blomstrer det velsignelsene i gaven du kan motta og la fare den dype gleden over det som var og det som kommer la det fare gi slipp - og det kommer tilbake i andre fasonger i andre farger i annerledes prakt Trine Sofia Kvalnes 10.07.23

søndag 1. mars 2015

onsdag 20. august 2014

tirsdag 29. april 2014

Sterk og skjør


Sterk og skjør


Vi er skapt til å tåle mye
tåle smerte, tåle tap, tåle sorg

men på innsiden er vi skjøre
forferdelige skjøre

i alle fall noen av oss

som tynt, tynt glass er vi
i alle fall noen av oss

når vi først slipper noen inn
bak muren, tykk eller tynn, 
så setter vi oss selv i fare

dette tynne, skjøre glasset
på innsiden av muren

den andre kan 
beskytte og bevare

eller den andre kan briste og knuse


Trine Kvalnes 29.04.14

*** 

Vi er sterke. Vi er skjøre. På en gang. Og vi tåler et knust hjerte. De fleste av oss i alle fall. De fleste tåler livets motgang, noen bedre enn andre. Vi tåler mye. Men vi er også skjøre. Vi trenger å beskytte oss selv mot folk som kommer til å knuse oss, men vi trenger også å ikke være redde for å bli knust, for det å elske - det er å sette seg i fare for å bli knust. Den som ikke har tapt, har heller ikke elsket. 
For å slippe noen inn, er også å åpne seg for å miste. En eller annen gang. Og det er da det er godt å huske på at vi er både sterke og skjøre. Vi kan tåle smerte, tap, sorg og motgang. Det gjør vondt. Forferdelig vondt. Men vi tåler det. Vi er skapt sterke, og skjøre. Et paradoks. 
Hvor tykk eller tynn muren for å slippe inn i livene våre er forskjellig. Hvor skjørt og tynt glasset på innsiden er, er også individuelt. Men alle kan knuses. Men alle kan tåle det også. Men når det knuses, må vi gi det tid til å leges, og håpe på at noen ønsker å være med å lime og tape det sammen igjen. 



















torsdag 23. januar 2014

lørdag 30. november 2013