Levende Liv: Et lite juleeventyr;)

Reisen til julestemningen

Det var en gang ei pike som vokste opp med en lykkelig julestemning, slik alle småbarn pleide. Hun hadde alle sansene i behold, og fikk lukte julen, smake julen, lytte til julen, se julen, kjenne og merke julen. Julestemningen var til å ta og føle på i hele desember måned. Og piken priset seg lykkelig over å kunne være en del av julestemningen.

Så gikk det mange år og julestemningen gled fort over og av sted, bortenfor noen store fjell i den landsbyen denne piken bodde i. Og når hun først oppdaget at den var blitt borte, var også ethvert spor av julestemningen borte bak fjellene.

Piken sørget og gråt over den tapte julestemningen. I mange år var julen grå og trist, for uten julestemningen ble alle forventninger, gleder og begeistring også borte.

En dag bestemte hun seg for å legge ut på reise. Hun ville reise til de store fjellene bortenfor landsbyen og se om hun kunne finne igjen julestemningen. Hun pakket med seg mat, drikke og klær, salte opp sin hvite staute hest og bega seg ut på reisen til julestemningen.

Dagene kom og dagene gikk, fjellene som hadde virket så nært ble fjernere og fjernere, hun gikk, hun red, hun sov, hun spise, hun vasket seg i elvene, hun stirret på stjernene. Og en dag var hun framme ved foten av fjellene, uten et tegn til julestemning. Desember var nå kommet, og piken som nå var blitt en kvinne, følte at tiden begynte å renne ut. Hun lot hesten bli igjen ved foten av fjellet, og tok så til å klatre i fjellene og etter langt om lenge nådde hun endelig toppen.

Heseblesende speidet hun etter julestemningen, men måtte skuffende innse at julestemningen var for lengst borte, ute av syne, ute av sinn, umulig å finne. Dagen rant bort og solen gikk ned i
havet, og kvinnen fant ut at hun måtte sove her på toppen av fjellet og ta seg ned neste dag.

Og neste dag kom, men tåken var så tykk at hun måtte forbli over dagen og natten. Når kvinnen våknet grytidlig neste morgen var det krystallklart på himmelen og den blå timen var ved begynnelsen da hun kikket opp på tusenvis av stjerner.

Plutselig skvatt hun. En følelse begynte å bre seg i kroppen. En savnet følelse. Hun kunne ikke helt plassere den. Hun satte seg opp og fikk se en hind løpe lekende forbi så lett på føttene. Det minnet henne om et visst rådyr med rød nese. Og da skjønte hun at følelsen som nå var nådd hjertet hennes var det hun hadde kommet for å finne. Hun hadde reist langt om lenge for å finne det, og trodde hun måtte reise tilbake skuffet og desillusjonert. Men nå var julestemningen på plass. Hun hadde funnet julestemningen.

Senere forstod hun hvorfor hun ikke fant den på toppen av fjellet de to første dagene. Hun var så stresset, så oppjaget etter å finne julestemningen. Hun prøvde så mye, så hardt, så intenst. Etter to dager hadde kroppen fått hvile, fått roe seg ned ved å bare være til, å bare eksistere der oppe på fjellet. Der hun kunne skue utover landet hun bodde i.

Borte fra maset, stresset og jaget, borte fra torget, landhandleriene og gullsmedene.

Kvinnen lærte seg at julestemningen ikke fantes på et fjell, men i sitt eget hjerte. Hun måtte bare stilne, la freden få bre seg, få sansene tilbake slik at det ble rom for stemningen. Og det sies at kvinnen hver desember tar en tur til fjellene for å finne tilbake til roen, til julestemningen, selv om hun nå også vet å få tak i den i landsbyen. Men å finne tilbake til den krystallklare stjernenatten på toppen av fjellene er en god tradisjon som for henne skaper julestemning mye lettere.

Og så levde hun lykkelig med julestemning hver desember resten av livet.